Det er mange mennesker som står i utfordrende situasjoner akkurat nå. Vi blir påvirket av en verden i en usikker tid hvor mange kjenner på sårbarhet, frykt og usikkerhet. I samfunnet står vi ovenfor store endringer, økonomiske utfordringer og isolasjon. Jeg har inntrykk av at mange føler at de står alene og kanskje ikke får den hjelpen de har behov for.
Jeg får en følelse av at det er viktigere enn noen gang at vi står sammen og tar vare på hverandre, men hvordan?

Utfordringer i livskriser og vanskelige situasjoner

Når jeg totalkollapset i 2013 med kronisk utmattelse møtte jeg på en del utfordringer som jeg synes var vanskelig i en livskrise. Hadde jeg opplevd en lignende situasjon i dag, ville jeg hatt andre forutsetninger for å håndtere en krise. Det er denne verdifulle erfaringen og innsikten jeg ønsker å dele, slik at det kanskje kan bli litt lettere å navigere i det vanskelige terrenget med livskriser eller kronisk sykdom. 

Følelsen av å være til bry

I samfunnet vi er en del av er vi opplært til at det er viktig å være porduktiv, arbeidsom og stille opp. Dette er selvfølgelig viktige kvaliteter, men i riktig dose og balanse med andre deler av livet. For meg var disse kvalitetene en stor del av av min identitet og jeg ville gjerne være med på alt. Jeg sa ja til det meste og ga jernet både på idrettsbanen, på skolebenken, på jobb og i forhold til familie og venner.

Når en del av identiteten er så nært knyttet til det å være produktiv og hjelpsom, kan det være et stort nederlag og et brudd med egen identitet å bli sykemeldt. Og enda mer utfordrende om uføretrygd skulle bli et tema.

Veien er ofte kort til følelsen av å være skrøpelig, til ingen nytte og verdiløs.

I denne tilstanden var det en ting som ble veldig viktig for meg: jeg skulle ikke være til bry for andre! Det var en så stor følelse av nederlag å legge byrde på andres skuldre og be om hjelp. Det førte til at jeg i begynnelsen av min skydomspreiode ikke ba om hjelp og delte veldig lite av mine tanker og følelser med andre.

Jeg var redd for å være til bry for menneskene rundt meg.

Manglende språk for vanskelige følelser

Ved livskriser og sykdom blir livet snudd på hodet, og det kan være vanskelig å finne holdepunkter i hverdagen.

Hvordan håndtere alt dette? Er det i det hele tatt mulig å finne ord for det som oppleves?

Det er en prosess hvor egne følelser og tanker skal sorteres og integreres, samtidig som en skal forholde seg til menneskene rundt seg. Jeg hadde aldri helt lært å snakke om vanskelige følelser og tanker, og kanskje jeg ikke er alene om dette? Når jeg ser på samfunnet er ikke dette noe vi naturlig lærer og vi hadde heller ikke så mye av dette på hjemmebane.

Når vi ikke lærer å snakke om hva som foregår inne i oss som en del av hverdagen, har vi veldig dårlige forutsetninger for å dele av følelser og tanker når vi står i vanskelige og pressede situasjoner.

I min største livskrise hadde ikke jeg et språk for vanskelige følelser.

Det var veldig få som fikk innsikt i den vanskelige situasjonen jeg stod i med smerter og utmattelse. Følelsene som herjet inne i meg med frustrasjon, fortvilelse og ensomhet holdt jeg for meg selv.

Innblikk i en hverdag med kronisk utmattelse

Det var først når mamma kom på besøk til Oslo noen måneder etter at jeg ble syk, at familien fikk innsikt i min situasjon og hvor dårlig jeg var. Da fikk hun se den aktive og idrettsglade datteren som en skygge av seg selv. 

Det å stå opp om morgenen var et mareritt på grunn av smertene som jaget rundt i kroppen, melkesyra og utmattelsen. For å komme meg opp av senga brukte jeg kommoden til å dra meg opp og gikk krokbøyd støttet av leilighetens vegger inn på badet. Alt gikk i snegletempo.

Det å dusje var så energikrevende at jeg gjorde det så sjelden som mulig. Om natten våknet jeg stadig av nervesmertene som plutselig hogg til. Utmattelsen var total og jeg var ute av stand til å delta i en normal hverdag eller ta vare på meg selv.

Dette hadde jeg ikke ord for å beskrive og langt mindre var jeg i stand til å fortelle om hva denne situasjonen gjorde med meg. Hjernen var uklar, jeg hadde problemer med å konsentrere meg og jeg var ikke i stand til å delta i en vanlig samtale hvor det var flere mennesker til stede.

Dagene gikk i en tåkeheim hvor mitt fokus var å overleve.

Dette er noen av de få bildene jeg har som kan gi et lite innblikk i situasjonen. Bildet til venstre viser min favorittposisjon, som hjalp meg med å transportere ut litt av den melkesyra som hopet seg opp i musklene. Bildet til høyre er fra en tid hvor jeg gikk lang tid på krykker etter en overbelastning i foten. 

Identitetskrise

Mange av de som opplever kronisk sykdom, utbrenthet eller utmattelse kommer i en identitetskrise. Når jeg kollapset forsvant alt det jeg identitefisierte meg med. Det føltes som om livsgrunnlaget mitt ble revet vekk under beina på meg.

Hvem er jeg når jeg ikke lenger kan gjøre noen av de tingene jeg vanligvis deltok i?

Selvtilliten raste sammen og jeg følte meg så mislykket og ubrukelig. Jeg klarte ikke en gang å gå på butikken selv. samtidig fikk jeg kritiske spørsmål fra leger og Nav-systemet om jeg virkelig var syk.

Hverdagen ble så innmari fjern fra det aktive livet jeg var vant til å leve…

En kompleks situasjon, men finnes det håp?

Det er mange faktorer og ting som skjer når vi  møter på livskriser, store problemer eller kronisk sykdom. Jeg opplever veldig mange fortelle om følelsen av å være til bry, identitetskrisen som kommer ved tap av funksjon og arbeidsevne, indre tomhet, ensomhet og at det er vanskelig å snakke om det man står i.

I neste artikkel skal vi se nærmere på ensomhet, mørke tanker og sosial usikkerhet. Hvorfor er det så vanskelig å be om hjelp? Der vil du også få noen konkrete tips til hva som kan gjøres for å begynne veien for å komme ut av en slik situasjon og få et språk for også de vanskelige følelsene.

Slik at følelsen av ensomhet kan bli mindre, og kanskje etterhvert forsvinne? 

I dette intervjuet kan du høre mer om min reise ut av mørket med kronisk utmattelse, og få innblikk i helheten i denne reisen. I intervjuet går vi blant annet gjennom:

  • Totalkollaps og manglende fremtidshåp
  • Den uventede ensomheten i kronisk sykdom
  • Fra hjelpeløshet til løsninger
  • Innsikt i de 4 fasene for å løse underliggende årsaker til utmattelse
  • Min erfaring med de ulike fasene, nedturer og oppturer!
  • Viktige behandlinger på veien

Se hele intervjuet her: https://marianfinsen.com/veien-ut-av-morket-med-utmattelse-og-me/

 

Share This