De fleste mennesker opplever en eller flere livskriser i løpet av livet. Det er en del av det å være et menneske, men står vi rustet til å håndtere disse krisene? Det å møte livskriser i seg selv er utrolig vanskelig, og det blir enda vanskeligere hvis vi skal møte de alene.
Hvordan ta vare på de sosiale relasjonene i slike situasjoner? Hvordan påvirker kronisk sykdom de nære relasjonene? Hvorfor er det så viktig å ta de vanskelige samtalene når livet stormer?

 

Mennsker som flokkdyr?

Hva er egentlig grunnlaget for sosiale relasjoner?

Relasjoner handler i mine øyne om å gå i kontakt med et annet menneske. Min tidligere parterapeut spurt oss hvordan det gikk med dette prosjektet vi kaller vårt parforhold? Mens hun pekte på rommet mellom meg og min tidligere samboer. Hun henviste til dette feltet vi skapte sammen, som la grunnlaget for kontakten mellom oss. 

For å kunne være i kontakt med andre mennesker, trenger vi å være i kontakt med oss selv! Hvordan skal det kunne skape en dyp kontakt med et annet menneske om vi ikke skaper denne kontakten ut i fra oss selv? Da oppstår fort disse samtalene om vær og vind, alt og ingenting. 

I menneskets natur ligger det å være sosial. Vi er flokkdyr akkurat som ulven. Fra sjamanens perspektiv har vi alle en sjel (essensen av et menneske eller dyr), Kanskje du har hørt om sjelefamilie eller tvillingsjeler? Fra dette perspektiver inkarnerer vi mennesker i sjelefamilier, og sett fra den spirituelle siden er vi også laget for sosiale relasjoner og samarbeid.

Dette perspektivet med sjel og sjelefamilie trenger du selvfølgelig ikke være enig i eller tro på, her må vi alle finne et perspektiv som passer inn i livet og vårt verdensbilde.  

Sosiale relasjoner som stivner

I min livskrise med kronisk utmattelse tok jeg mer og mer avstand fra meg selv og mine egne følelser. Situasjonen var så vond, at jeg ikke klarte å møte opp for meg selv. Jeg ble mer og mer tom innvendig, og lite åpen for kontakt med andre mennesker. 

Denne tilstanden legger et godt grunnlag for følelsen av ensomhet. Når vi tar avstand fra egne følelser er det også vanskelig å håndtere nære relasjoner på en konstruktiv måte. Livskriser påvirker hele familier, parforhold og vennskap, det er ikke bare et menneske som står i det. Mange forteller meg i slike situasjoner at det er vanskelig å snakke om det som foregår. Sette ord på følelsene og de mørke tankene. Da blir det vanskelig å finne strategier for å håndtere slike kriser som en familie eller som et par. 

Usagte tanker og vonde følelser blir fort liggende under overflaten og skape avstand mellom mennesker. Tapet av tilhørlighet (på flere plan – både til samfunnet og mennesker rundt) vokser kanskje hos den som opplever kronisk sykdom og relasjonene kan stivne i fastlåste mønster når dette får utvikle seg over tid. 

Konsekvenser av ensomhet

Ensomhet er en vond tilstand og følelse å være i. Dette er noe jeg har fortalt mer om i et intervju i magasinet Medium, som er i salg nå (februar 2021). Her forteller jeg om min opplevelse av ensomhet i kronisk sykdom, og hvordan dette kan påvirket livet.

Hva skjer egentlig med mennesker i møte med ensomheten? 

Når meningsfylte relasjoner uteblir påvirker det oss både mentalt, emsojonelt og fysisk. I artikkelen dårlige forhold gir dårlig helse basert på doktogradsarbeid på universitet i Bergen skriver de: «det er dokumentert at slike problematiske sosiale relasjoner er en trussel mot tilhørighetsbehovet og at dette gir kroppslig aktivering og stressresponser på lik linje med annet stress. Når dette ubehaget blir kronisk, svekkes helsen.» 

Dette utdraget viser hva som kan være konsekvensene av ensomhet. En av verdens beste leger innenfor kronomedisin, Dr. Alfred Lohninger, beskriver hvor sentral aktivering av kroppens stressresponser er i utvikling og opprettholdelse av kronisk sykdom. Når ensomheten aktiverer kroppens stressresponser (mer om det autonome nervesystemet i denne artikkelen), er det en viktig faktor å se nærmere på både ved kronisk sykdom, livskriser og generell helse og velvære.

En viktig del av min rehabiliteringsprosess har vært å bygge opp mitt sosiale nettverk og utvikle evnen til å skape nære og gode relasjoner. Dette arbeidet startet tidlig i prosessen med min veileder (Pål-Esben Wanvig), hvor vi la en strategi for å komme ut av en ensom hverdag.

Finnes det en vei ut?

Vi alle sammen er forskjellige. For noen er ensomhet en kompleks situasjon som har røtter langt tilbake i tid. Noen opplever det som en forbigående tilstand i en kort periode i livet. Andre igjen opplever en grunnleggende følelse av ensomhet som en grunntone i tilværelsen. 

Ensomheten kan ha mange masker og uttrykk. Det finnes noen fellesnevnere for ensomhet, men i min erfaring i arbeid med klienter er det ofte behov for å skreddersy veien ut etter maskenes individuelle uttrykk.

For meg var det å finne veien ut av ensomhetens grep en prosessen som gikk over lenger tid. Følelsen av ensomhet, og spesielt det å ikke høre til, er noe som har fulgt meg gjennom mange år og eskalerte i møte med kronisk sykdom.

I forrige innlegg i denne artikkelserien var det fokus på vanskelige følelser og tanker i forhold til kronisk sykdom, med blant annet følelsen av å være til bry, identitetskrise og manglende språk for de vanskelige følelsene. I denne artikkelen deler jeg den første delen av prosessen med veien ut av ensomhet, resten kommer i senere artikler.

Et  vanskelig, men viktig steg

For meg har det alltid vært vanskelig å spørre om hjelp. Jeg skal stå på egne bein og klare ting selv. Bære livets byrder alene og ikke bry andre med mine problemer. Kanskje det låter kjent?

Når verden ble mørk og utmattelsen påvirket absolutt alle områder av livet hadde jeg ikke lenger noe valg. Jeg klarte ikke dra på butikken eller lage mat selv og var helt nødt til å be om hjelp fra menneskene rundt meg. Etter hvert aksepterte jeg nødvendigheten av hjelp også til mer enn bare det praktiske og hverdagslige. 

Det førte til at jeg søkte hjelp både av livsveileder/coach og psykolog. For meg var det et stort nederlag å oppsøke slik hjelp. Den første tiden som syk med kronisk utmattelse (ME) kjempet jeg for at min sykdom skulle være fysisk, og ikke psykisk! I dag har jeg et helt annet perspektiv på dette, hvor jeg ser på mennesker som en helhet hvor kroppen ikke kan deles opp i enten psykisk eller fysisk. Vi er både og, hvor kroppen og hodet sameksisterer i et nært fellesskap.

I forrige artikkel var temaet manglende språk for de vanskelige følelsene, og min erfaring med det å ikke klare å beskrive eller uttrykke følelser og opplevelser i en livskrise. Det som var så fint med psykologens trygge rom var at jeg fikk muligheten til å lære meg og trene på det å utvikle et språk for vanskelige følelser og faktisk dele av hvordan jeg hadde det.

I samarbeid med psykologen fikk jeg en oversikt over min egen historie, traumer og hvordan disse påvirket livet i dag. Det var også et sted å få utløp for frustrasjon og sorg, noe som lettet belastning både på meg selv og pårørende. Sammen med min livsveileder fant vi strategier for veien ut av ensomhet, praktiske verktøy for hverdagen og hvordan kutte båndene til traumene fra fortiden slik at jeg kunne leve livet mer ut ifra her og nå. 

Et eget intervju i magasinet Medium om den uventede ensomheten i kronisk sykdom. Det er et intervju som anbefales på det varmeste om dette er et tema som interesserer deg, hvor jeg blant annet forteller om veien inn i kronisk utmattelse, karusellen i helsevesenet og ensomhetens mange fasetter. 

Litt mindre ensomhet?

Det er tung å stå i livskriser og kronisk sykdom, og byrden blir enda tyngre om det må gjøres i ensomhet. I spørsmålet hvordan ta vare på hverandre i kronisk sykdom, livskriser (eller pandemier) sitter ikke jeg på fasitsvaret.

Vi alle sammen er forskjellige med ulike behov i vanskelige situasjoner. Jeg kan kun dele av min erfaring, og erfaring med klienter og studenter, om hvordan ensomheten kan utvikle seg i livskriser og kronisk sykdom. Nedenfor er en liten oppsummering med verktøy og strategier som kan testes ut, kanskje finnes det noe som passer for deg?

Bildet er fra kurset NaturaFeminina, hvor vi har et stort fokus på å skape et trygt og nærende fellesskap. Noen av områdene det undervises i på kurset er grunnlaget for gode relasjoner, hvordan tilrettelegge rommet for de gode samtalene og hva skal til for å finne sin livsvei og sjelefamilie?  

Viktige verktøy på veien

#Små steg i ditt tempo

Start med små steg. Alt trenger ikke gjøres på en gang og porsjoner det ut i riktige doser i forhold til din helsetilstand og kapasitet.

#Ingen klarer alt alene

Start prosessen med å bli litt bedre til å be om hjelp. Det kan være i det små, hvor du kanskje ber en venn eller familiemedlem om hjelp til noe som er veldig ressurskrevende i din situasjon, men som kanskje ikke krever så mye for de. Eller kanskje bare en kopp kaffe levert på døra? Det er hvert enkelt sitt ansvar å be om den hjelpen vi har behov for, ingen andre kan gjøre det for oss. 

#En utenforstående å snakke med

I vanskelige situasjoner kan det være god å ha noen utenforstående å prate med. Der kan prosessen starte med å lære seg et språk for vanskelige følelser i en trygg situasjon. Det kan være et frirom hvor det handler om deg, ditt liv og mulige løsninger. For meg har dette vært helt avgjørende for å kunne håndtere en livskrise, men også for å komme tilbake til livet! Det har vært min livbøye, kanskje det også kan være din?

#En positiv sosial situasjon

I møtet med utmattelse eller slitenhet kan det å være sammen med andre mennesker kreve utrolig mye. Samtidig er det så viktig med sosiale relasjoner og helt avgjørende for den mentale helsen. Mye alenetid er for mange en perfekt oppskrift for å la de destruktive og mørke tankene ta overhånd. Det er å være sammen med entusiastiske, konstruktive og glad mennesker smitter ofte. En viktig del av min rehabiliteringsprosess var å aktivt sette opp sosiale situasjoner og møte konstruktive mennesker. 

For meg startet dette med restorative yoga, som ble et vakkert lyspunkt i en mørk hverdag. Etter hvert økte jeg de sosiale møtepunktene til flere ganger i uka for å få positive impulser i hverdagen. Det inkluderte blant annet improteater, kurs i sjamanisme, ulike yogatimer, kurvfletting, dansetimer og aktiviteter med venner. Progresjonen må tilpasses hver enkelt sin situasjon, og kan være lurt å gjøre sammen med en veileder, coach eller psykolog. Dette kan være ekstra utfordrende i denne tiden med restriksjoner, men kanskje det finne muligheter for turer i naturen med avstand, vennekveld på zoom eller online yogatimer

Inspirasjon og håp

Jeg håper denne artikkelen kan hjelpe deg videre på veien og kanskje gi inspirasjon og håp i en vanskelig situasjon. Dette er ikke løsningen på alle former for ensomhet, men kan være et sted å starte prosessen. Det er ofte det første steget som er det vanskeligste. Eller kanskje om du er pårørende at det kan gi litt innblikk i hvordan hverdagen kan være for en som opplever kronisk sykdom. Det er så viktig at vi snakker med hverandre. Forsøke så godt vi kan å åpne opp disse rommene for de gode samtalene. 

Ut av mørket og utmattelse

Hvis du har behov for mer inspirasjon og håp kan du i dette intervjuet høre mer om min reise ut av mørket med kronisk utmattelse, og få innblikk i helheten i denne reisen. I intervjuet går vi blant annet gjennom:

  • Totalkollaps og manglende fremtidshåp
  • Den uventede ensomheten i kronisk sykdom
  • Fra hjelpeløshet til løsninger
  • Innsikt i de 4 fasene for å løse underliggende årsaker til utmattelse
  • Min erfaring med de ulike fasene, nedturer og oppturer!
  • Viktige behandlinger på veien

Se hele intervjuet her: https://marianfinsen.com/veien-ut-av-morket-med-utmattelse-og-me/

 

Share This