Black lives matter, rasisme og #deternoknå har vært aktuelt de siste månedene, og det med god grunn! Jeg blir rørt til tårer av innleggene, historiene og bildene som deles, og det har satt i gang både tanker og følelser i meg.

Samtidig blir jeg forbauset og frustrert over at disse samtalene, innleggende og demonstrasjonene i det hele tatt er nødvendig i året 2020.

Hva er det egentlig som foregår?

Rasisme, pride og #deternoknå

Jeg ble imponert over Maria Mena og Tinashe Williamson som politianmeldte rasisme. Det er viktig å si fra. Det er viktig å ta et standpunkt. Heve stemmen. Si at det er nok nå.

Les et inspirerende intervju med Tinashe Willamson her:

«Det er blitt en kampsak for henne å styrke døtrenes selvtillit og selvfølelse ved å fortelle dem at de er like mye verdt som alle andre – uavhengig av hudfarge på kroppen.»

Det dukker også opp et grunnleggende spørsmål i meg:

Hvor kommer egentlig disse holdningene fra?

I juni deltok jeg på pride i Kurbadhagen i Sandefjord sentrum. Denne varme junikvelden var det en helt spesiell stemning i byens hagen. Det lå følelser i lufta… store og mangfoldige følelser hos mange mennesker.

Det rørte meg virkelig å oppleve og være en del av hvor mye denne dagen betyr for så mange mennesker.

Hvor viktig det er å få lov til å komme sammen i fellesskap rundt et så viktig tema. Hvor unikt det er på verdensbasis at vi kan gå ut i Norge og feire pride, noe som gjør det enda mer følelsesladet.

Det er ikke lenge siden det var ulovlig å være skeiv i Norge. Det er fortsatt 68 land i verden som kriminaliserer homofili og fratar mennesker den grunnleggende retten til å elske…

og langt flere hvor det ennå ikke er sosialt akseptert.

Er det i Norge da?

Hva er det egentlig som foregår? Hva skjer i samfunnet og med våre holdninger til andre menneskers verdi? 

Jeg trodde ikke det var noe særlig rasisme i Norge. Jeg trodde ikke det var vanskelig å være skeiv i Norge. Jeg trodde ikke det var vanskelig å være syk i Norge. 

Helt til jeg fikk observere at rasisme eksisterer. Erfare at det er vanskelig å være skeiv i Norge. Oppleve at ved sykdom er det ingen selvfølge å få stønad, riktig behandling eller sosial aksept. Vi har et samfunn hvor det er vanskelig å være utenfor normene av normalt, de riktige rammene og uskrevne reglene. 

Likeverdi?

Hvordan hadde samfunnet vårt sett ut om vi så hverandre som like verdifulle?

Jeg elsker ordet likeverdi (som er mer brukt på engelsk med equality). Har vi dette som en del av vår etiske grunnmur kan vi se hverandre i øynene og forstå at vi er like verdifulle. 

Uavhengig av funksjon. Uavhengig av seksualitet. Uavhengig av hudfarge.

Uavhengig av kjønn. Uavhengig av yrke. Uavhengig av alder. Uavhengig av religion. 

Vi er alle like verdifulle som mennesker.

Forsterking av motsetninger?

Det er ikke lenge siden jeg lyttet til podcasten Tomms afrikanske fortellinger.

Hvor han forteller om folkemordet i Rwanda.

«FN-generalen i Rwanda skrek til sjefene sine i New York at det kom til å bli et folkemord i Rwanda. Men ingen ville lytte, ingen grep inn. Så kom folkemordet. 800.000 sivile drept på hundre dager. «

Tomms Afrikanske fortellinger, generalen som ville stoppe folkemordet i Rwanda.  

Hvordan er det mulig å utføre et slikt folkemord? Med mennesker som drepte sine gode naboer og venner. Legene som drepte sine pasienter. Prester som drepte sine kirkemedlemmer.

Det var blant annet langvarig propaganda om at vi ikke er like verdifulle som mennesker og forsterking av etniske motsetninger. Menneskene ble overbevist om at sine naboer var mindre verdt og kakkerlakker fordi de var fra en annen stamme (hutuer og tutsier). 

Hva skjer om vi tillater langvarige hodlninger og forsterker motsetningene mellom ulike mennesker?

…om at det ikke er greit å være homofil? At vi har lov til å se ned på mennesker som er annerledes enn oss? At innvandrere er en belastning for vårt rike land? At overvektige mennesker er late? At vi ikke er like verdifulle som mennesker om det ikke står 6 på karakterkortet?

Kanskje vi skaper enda mer av et menneskesyn om at vi ikke er like verdifulle. Hva kan det føre til? …

Sykdom og skam

I lang tid skammet jeg meg over å være syk, utmattet og med stønad fra Nav. «Du ser jo så frisk ut!» Skråblikkene har vært mange både i sosiale settinger, fra leger og sakbehandlere i Nav. «Sikker på at det ikke bare sitter i hodet?»

Det viser også en nedlatende holdningen til mennesker med mentale/psykiske problemer.

Til og med diagnoser har fått sine egne merkelapper i verdi og status! 

Lenge holdt jeg tilbake informasjon om mitt yrke som sjaman og healer. Jeg har opplevd mange ganger at det ikke er noe som står veldig høyt i status eller verdi.

«Hva jobber du med?»

«Jeg er healer, sjaman og coach» …det er ikke alltid en slager som bli applaudert! Noe jeg godt kan forstå, for mine fordommer mot disse yrkene var for 10 år siden ganske stor! Jeg hadde fått bakoversveis, stempla som raring og vært lite interessert i å fortsette samtalen.

…men jeg tror vi har kommet til en tid hvor stillhet ikke lenger er veien å gå. 

Mennesker som like verdifulle

…og jeg tror det er viktig at vi er villig til å være ærlig med oss selv.

Mine egne fordommer har vært mange… med nedlatende holdninger og tanker om andres verdi. Det er ikke rart at vi tenker slik, deler inn i bokser og setter merkelapp på hverandres verdi.

Det er noe vi er opplært til gjennom samfunnets holdninger og uskrevne regler. Men det er kun når vi blir klar over egne lite konstruktive tanker at vi kan endre de til holdninger og en grunnmur med:

likeverdi, respekt og medmenneskelighet. 

Hva skjer om vi har en grunnleggende holdning om å se hverandre, våre medmennesker, som like verdifulle? 

Jeg tror verden kunne blitt et annerledes sted. Uten rasisme. Uten nedverdigende holdninger mot andre mennesker… uansett yrke, talenter, hudfarge, legning, inntekt eller funksjonsnivå.  

 

Share This