Ensomhet kan være et mørkt tomrom. Mange opplever sosialt liv og relasjoner som vanskelige i møte med kronisk sykdom, problemer eller store endringer i hverdagen ..som mange opplever akkurat nå med unntakstilstanden i samfunnet. 

Jeg synes det var vanskelig å dele og prate om det når det ble mørkt og alt endret seg. 

Før totalkollapset i 2013 og livet med kronisk utmattelse var jeg sosial og med på det meste. Jeg elsket å tilbringe tid sammen med venner og familie… møte nye mennesker og oppdage andre kulturer!

Mange nei

Når utmattelsen tok over livet falt også det sosiale sammen.  

Jeg sa oftere nei enn ja. Kunne ikke lenger være med på fest eller en kopp kaffe. Konserter eller andre opplevelser.

Når hjernetåka stod på som verst var jeg ikke i stand til å delta i normale samtaler. Klarte ikke følge med på hva folk sa eller forme mine egne ord. Det førte til en følelse av ensomhet i samme rom som andre mennesker. 

Frykt for menneskemøter

Etterhvert utviklet det seg til frykt og angst for å møte mennesker. Jeg følte det var en situasjon jeg ikke mestret eller hadde energi til å håndtere. Det var vanskelig å få med seg hva folk sa, jeg forstod ikke lenger ironi og hadde mistet humoren. Sosiale settinger var uforutsigbart, energikrevende og vanskelig. 

Det førte til ensomhet og mange timer alene i mitt mørke. Jeg gråt mange tårer alene.

Sosialt fellesskap

Min tidligere samboer var den eneste som fikk innblikk i min hverdag. Hvor mørk tilværelsen var… med utmattelse, smerter og ensomhet. Han var den eneste jeg slapp inn.

Andre mennesker ble for mye… 

Vi hadde mange samtaler om mitt sosiale liv. Han så ensomheten og frustrasjonen… hvordan jeg buret meg inne og frykten for å møte andre mennesker. 

Han minnet meg om vennene mine som fortsatt var der. Muligheten for å møte nye.

…jeg orket ikke. I utmattelsen hadde jeg nok med meg selv og overleve dagen.

De vanskelige spørsmålene

Det var vanskelig å møte mennesker og ikke ha noe nytt å fortelle. Bare endeløse dager på sofaen.

«Hvordan går det med deg?»

…og det eneste jeg hadde lyst til var å gråte.

Den samme utmattelsen og smerten som forrige gang vi snakket sammen… ingen nye opplevelser.  

Eller møte med nye mennesker… og spørsmålet kommer «hva jobber du med?»

Det var et spørsmål som fikk meg til å krympe.

Jeg følte meg så liten og ubetydelig.

Hvordan vri seg unna spørsmålet, når du egentlig ikke har lyst til å svare? …det var for mye å tenke på akkurat da.   

 

Sosial opptrening

I sykdom og utmattelse har det vært vanskelig å møte mennesker… finne ord for hvordan jeg har det og vise at det ikke er bra. Samtidig er det så vondt å mure seg inne. Det blir ensomt. 

I rehabiliteringen har det vært en viktig prosess  å bygge et sosialt nettverk igjen. Invitere nye mennesker inn i livet og åpne opp for gamle venner.

Denne prosessen startet for meg med sosial opptrening… møte mennesker (i passe store doser) i ulike situasjoner. 

Begynnelsen på min sosiale opptrening var yoga 1 gang i uka. Deretter en tur på cafe.

Dette kan være utfordrende å trene opp når frykten for sosiale situasjoner har bygd seg opp over tid… og jeg brukte tid sammen med min coach og veileder på dette, men etterhvert ble ensomheten mindre og livet mitt inneholdt gradvis flere gode relasjoner. 

Det å bygge opp det sosiale nettverket igjen etter mange år med sykdom og frykt relatert til mitt sosial liv er noe jeg ikke hadde fått til alene… noen ganger trenger vi hjelp i en slik prosess. En som kan vise veien og motivere. (diagnoser som eks. sosial angst krever profesjonell hjelp, og er ikke det jeg beskriver i denne artikkelen). 

Ensomhet?

Ensomhet kan være vanskelig for oss mennesker… vi er sosialt anlagt og har behov for kontakt med andre. 

Det kan være spesielt vanskelig når sykdom og ensomhet oppleves samtidig. Eller i situasjonen vi er inne i akkurat nå i samfunnet med hjemmekarantener, sterkt begrenset sosialt liv og plattformer for å møtes i fellesskap. 

Ensomhet handler ikke bare om det å ikke ha mennesker rundt seg… men også ensomheten i å stå utenfor eller føle at andre ikke forstår.

Når andre drar på jobb og deltar i samfunnet. Ensomheten i å føle at ingen forstår… følelsen av å kjempe alene mot usynlig sykdom… selv når det er mennesker rundt som støtter deg. 

Nå har ikke jeg vært pårørende selv, men jeg har fått innblikk i hvor vanskelig dette også er for dem.  

Ta vare på flokken

Jeg opplevde det som vanskelig å komme ut av følelsen av ensomhet, og det finnes kanskje ikke en enkel løsning.  

For meg ble yogatimer det første steget ut av ensomheten… og det er en viktig grunn til at jeg er opptatt av å bidra til et fellesskap når jeg har yogatimer og seminarer.

I disse dager med hjemmekarantener og stenget studioer har det vært viktig for meg å bygge opp et online nettverk med yoga og meditasjon, hvor vi fortsatt kan møtes i en form for fellesskap og føle tilhørighet.  

For andre er det behov for flere løsninger en kun sosial opptrening og coaching... kanskje det er profesjonell hjelp fra helsevesenet, behandling av underliggende årsaker eller det gode blikket (fra psykologisk.no).

I disse dager med unntakstilstand og kriser… med et annerledes samfunn og en uforutsigbar verden er det ekstra viktig at vi tar vare på hverandre. Skaper plattformer hvor vi kan se hverandre som medmennesker, og ikke bare smittebærere.

Når jeg til slutt strakte ut en hånd og søkte kontakt… da opplevde jeg at det var noen som var der. 

For alle er det ikke slik… hvordan kan vi sammen ta bedre vare på flokken?

«Vær et ett-tall på jorden. Ta vare på flokken din.»

Per Fugelli 

 

Share This