Over natten gikk jeg fra å være et aktivt, sprudlende menneske med livet foran meg. Til å være totalt utmattet og uten evne til å ta vare på meg selv.

Den ene dagen lå verden for mine føtter, og i neste øyeblikk var mitt livsgrunnlag revet vekk under beina på meg.

Dette innlegget viser starten på min vei ut av mitt mørkeste mareritt – til å finne en liten gnist av håp.

 

 

En aktiv ungdomstid

Jeg har alltid vært en aktiv person. Det var turn i hagen, bading om sommeren og lek i nabolaget. Jeg var høyt og lavt, både inne og ute. Jeg slo alltid hjul fra kjøkkenet og inn i stua og løp opp trappene.

Gjennom ungdomstida ble det mer aktivitet, med både friidrett, venner, skole og jobb på treningssenter. Friidrettsbanen ble mitt andre hjem, og jeg stortrivdes i det sosiale miljøet. Sammen med en av mine treningsvenninner hadde jeg ansvaret for den yngste friidrettsgruppa, hvor vi hadde inspirerende og morsomme treninger for de små.

I løpet av disse årene ble det mye og hard trening for mine unge bein, og etter lenger tid med overbelastning fikk jeg kronisk lyskebetennelse. Som ung og lovende friidrettsutøver ble jeg sendt til de beste spesialistene innenfor dette området, men det var ingen som kunne hjelpe meg tilbake på idrettsbanen som aktiv utøver.

Denne skaden ble et stort sjokk for meg, og det var en frustrerende tid. Skaden førte til mye smerter i hverdagslivet, og jeg mistet friidrettsbanen som mitt andre hjem.

Etter hvert gikk sjokket gradvis over, og jeg investerte mer tid i å være trener, begynne på idrettslinja, være med venner og arbeid på treningssenter. Tre år på videregående gikk utrolig fort, og hverdagen var fylt med aktiviteter fra tidlig om morgenen til seint på kvelden. Hverdag som helg var det alltid noe å finne på! Både kroppen og hodet fikk kjørt seg i en stressende hverdag, og jeg gledet meg stort til å blir ferdig med grunnskolen, dra ut, se verden og være fri!

Blåveiespiken 6 år

Verden venter på meg

Som ung og med stort pågangsmot føltes det som om verden bare ventet på meg. Det kilte i magen og jeg ville ut å se, oppleve og erfare andre kulturer. Du kjenner kanskje noen med denne store reiselysten? Som bare venter på neste fly?

Det tok ikke mange dager før jeg satt på flyet som skulle ta meg på mitt første eventyr. Venninne-tur til Marokko. To blonde jenter på tur gjennom et fremmed land, og reiselysten var ikke mindre når vi vendte nesa hjemover igjen. I løpet av de neste tre årene arbeidet jeg som idrettsfrivillig i Zambia, surfet i Costa Rica, møtte kjæresten min i Alta og besøkte lillesøster i Den Doniminikanske Republikk. Jeg fikk oppleve mange forskjellige kulturer og ble kjent med mange spennende mennesker!

056

Total-kollaps

Etter mye reising og festligheter følte jeg presset om at «jeg må finne ut hva jeg vil med livet mitt.» Kanskje få meg en ordentlig utdanning, og ikke bare litt idrettstudier her og der. Sannheten var at jeg ikke hadde peiling på hva jeg egentlig hadde lyst til. Derfor ble det et år med jobb på treningssenter, for å gi meg selv tid til å finne ut hva jeg skulle videre.

Det året gikk ikke helt som planlagt og i februar 2013 gikk jeg på en kjempesmell. Etter en skikkelig hard treningsøkt, fikk jeg treningspåført rabdomyolyse, som er en akutt betennelse i muskulaturen. Overarmene mine så ut som to store ballonger, uten mulighet for å bevege albuleddet. Jeg ble pleietrengende i tre uker, hvor mine foreldre og kjæresten måtte hjelpe meg med absolutt alt.

Et langt mareritt

Jeg så lyset i tunnelen når bevegeligheten i armene begynte å komme tilbake, og jeg kunne ta vare på meg selv igjen. «Nå er jeg snart tilbake i jobb!» var min første tanke. Slik gikk det ikke. Etter et helgeseminar med mye aktivitet slo kroppen seg helt vrang. Jeg har aldri noensinne vært så utmattet, og ble liggende rett ut i senga. Jeg hadde ingen anelse om hva som skjedde med kroppen min, men jeg forsto at noe var alvorlig galt. Lyset i tunnelen forsvant.

De neste månedene ble et levende mareritt, med mye smerte, utmattelse og total forvirring. Jeg forstod ikke hva som skjedde, og var skikkelig redd. Leiligheten i Oslo ble mitt fengsel. Når romkameraten dro på skolen om morgenen lå jeg i senga og når hun kom hjem på ettermiddagen fant hun meg i samme stilling. Over natten hadde jeg gått fra å være et aktivt, ungt menneske med livet foran meg til å ha en kropp som var tom for krefter og full av smerter.

IMAG0154

Denne plutselige endringen ble et stort sjokk for meg. Vanligvis var jeg med på alt som skjedde, med trening, jobb, sosialt liv og fritidsaktiviteter. Det var som om hele mitt livsgrunnlag ble revet vekk under beina på meg. Når jeg stod opp om morgenen måtte jeg gjøre vurderingen, skal jeg spise frokost eller ta meg en dusj? Jeg klarte ikke begge deler. Når jeg lå på sofaen og skulle på do, måtte jeg først ligge noen minutter for å samle krefter for å komme meg opp. Når jeg kom meg på beina rettet jeg ikke opp overkroppen, men stavret meg inn på do, for jeg skulle allikevel sette meg ned igjen. Da er det sløsing av energi å rette opp overkroppen.

Desperasjon og det svarte hullet

Desperasjonen jeg opplevde var enorm. Jeg hadde ikke mulighet til håndtere helsevesenet eller NAV. Det førte til et halvt år i Oslo uten inntekt. Jeg ble en kasteball i helsevesenet, og møtte ingen som kunne hjelpe meg eller fortelle meg hva som var galt med meg! Jeg opplevde kroppen min som så syk, og når ingen fant ut av hva som var galt med meg, slo dødsangsten inn etterhvert. Min verden ble svart og jeg begynte å miste håpet. Verden lå ikke lenger å ventet på meg, og fremtiden var som et stort, mørkt hull.

Jeg hadde mest lyst til å gi opp. I begynnelsen tenkte jeg at dette går over om et par uker. Jeg skal begynne på skolen til høsten. Om et halvt år er alt bra igjen. Men min tilstand ble ikke bedre. Kroppen min fortsatte å være livløs og uten krefter. Jeg måtte flytte hjem til mamma og pappa, for jeg klarte ikke å ta vare på meg selv. Min opplevelse var at jeg måtte gi opp livet slik jeg kjente det. Kommer jeg til å leve slik i 10 år? 15 år? Blir det noen gang bra? Skal jeg leve livet mitt i senga?

En liten gnist av håp

Ved en tilfeldighet kom jeg over en artikkel skrevet av Pål-Ebsen Wanvig. Om hvordan han fant veien ut av utbrenthet, hvor han var døden nær. Jeg kjente meg igjen i mye av det han skrev og det ble tent en liten gnist av håp langt inne i meg. Finnes det noen som har kommet seg ut av en lignende situasjon som det jeg befinner meg i?

I løpet av de neste ukene leste jeg flere av hans artikler og så korte informasjonsfilmer som ligger på hjemmesiden hans. Det tok ikke lang tid før jeg meldte meg på et av grunnkursene han har i Rainbow Reiki. Med denne kunnskapen begynte min reise tilbake til livet.

Og det er akkurat denne reisen jeg ønsker å dele med deg, hvordan jeg fant min vei ut av mitt ME-mareritt. Opp- og nedturer på veien, hvordan jeg har gjort jobben med å dra meg ut av dette mørket. Det vil handle om min ferd fra å være sengeliggende, ekstremt syk og uten håp om fremtiden – til å finne energi, livgnist og mening med livet igjen.

 

En liten gnist av håp

«Livet venter alltid til situasjonen blir kritisk,

Før det endelig viser sin lyse side»

Paulo Coelho – Elleve minutter

Kanskje du har opplevd noe lignende, eller noen du er glad i trenger inspirasjon? Jeg husker håpet jeg kjente langt inne i meg første gangen jeg leste om noen som hadde vært i en lignende situasjon som meg, og funnet veien ut. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, og gleder meg til å høre fra deg!

Share This